Pål Steigan

La insoportable facilidad de la política.


Brexit en junio y golpe de estado fallido en Turquía en julio, y diablos, toda la situación en Europa había cambiado a lo irreconocible.

Steigan tiene su propio blog en steigan.no, y escribe comentarios regulares en MODERN TIMES.
Correo Electrónico: palsteigan@gmail.com
Publicado: 18 de agosto de 2016

Europa, este continente que lleva el nombre de una princesa fenicia, que tiene líderes que creen que son el centro del mundo a pesar de que el continente es solo un callejón sin salida para la masa terrestre de Eurasia: esta Europa está en su peor crisis desde la Segunda Guerra Mundial, y los políticos están mirando No parece entender nada.

Durante tres años, el grupo terrorista que se hace llamar el Estado Islámico, y que también se llama Daesh, declaró que, en nombre del Islam, quiere restaurar el califato y que no solo debe incluir el Medio Oriente y África del Norte, sino también partes del sur de Europa. Este grupo ha surgido de una manera extraña. No ha surgido de los conflictos sociales en ninguna parte, pero parece más una franquicia para un par de dictaduras petroleras y Turquía, una legión extranjera con reclutas de más de 100 países. Y obviamente ha recibido fondos, armas y acceso a mercados lucrativos por los mismos poderes, y con los Estados Unidos y Occidente como patrocinadores. Cuando Estados Unidos acordó intensificar la guerra para destruir Siria, los planificadores de la CIA sabían que esto conduciría a la creación del "califato", y lo consideraron algo bueno.

Este grupo, que confiesa una interpretación del Islam cercana al salafismo saudí, ha sido muy claro en lo que quieren todo el tiempo: golpear a "los incrédulos" y crear miedo y división en los países de los incrédulos. Han dicho que quieren provocar una fuga masiva a Europa y enviar a sus terroristas suicidas escondidos entre los refugiados. En Europa, han dicho, quieren matar a más o menos incrédulos al azar para crear miedo.

Entrando en la trampa. Og så gjør de det de har sagt de vil gjøre – og de som kaller seg Europas ledere, er like overrasket hver gang. ISIS’ militante, som til og med har stått på etterretningstjenestenes korteste lister over mistenkte terrorister, har reist frem og tilbake til Europa under forberedelsene til terrorhandlingene.

Og hva svarer politikerne med, bortsett fra tåkeprat og besvergelser? Jo, med mer overvåking og mer politistat, akkurat som om væpnet politi på hvert eneste gatehjørne kan hindre folk som ønsker å dø å ta med seg hundrevis av andre i døden. Dette er en reaksjon terroristene må ha kalkulert med. De ønsker å ødelegge de vestlige samfunn og den europeiske levemåten, og da er politistaten et svar på deres bønner. Og Europas ledere svarer med mer krig i Syria og Libya, noe som bare fører til en metastase av terrorgrupper som vil spre seg også hit.

Samtidig har folk som deler deres ideologi, men ikke deres metoder, fått lov til, med politikernes velsignelse, å dyrke segregasjonen, utenforskapet, den kulturelt-religiøse gettoen, som ikke er noe annet enn fruktbar såjord for terroristenes budskap. Da’esh har ikke som mål å vinne noe flertall av Europas muslimer for sin sak. Men de har som mål å hogge en branngate mellom det muslimske mindretallet og flertallet av Europas befolkning, slik at det blir mer fiendskap og mistenksomhet. Og de ønsker å vinne det lille mindretallet som er forberedt gjennom de ekstreme imamenes skolering til å ta spranget for å bli blant de utvalgte.

For sent innså europeiske ledere at Tyrkia ikke er noen enkel bonde på det geopolitiske sjakkbrettet.

Hybris. Dette skjer i et Europa som allerede går opp i liminga. Etter Brexit er ikke EU lenger det samme. EUs ikkevalgte organer fortsetter som før; de overbetalte og ikkevalgte presidentene i EU fortsetter å sende ut sine dekreter. Men ingen hører på dem. Euroen, denne feilkonstruerte valutaen som liksom skulle forene Europa, bidrar nå til en stadig sterkere splittelse. Den neste finanskrisen vil sannsynligvis feie den overende. Det er ikke bare Hellas, men også Spania, Portugal og Italia, ja, Frankrike også, som taper stort på å være bundet til den.

I sin hybris har vestlige ledere gått inn for å sluke hele det tidligere Øst-Europa opp til Russlands grenser, både for EU og NATO. Men resultatet er et ødelagt Ukraina, som aldri vil bli medlem av EU, og en krigshissing som har brakt verden nærmere en ny verdenskrig enn noen gang siden Cuba-krisen.

Dette Europa ville også gjøre en deal med sultanspiren Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia. Han skulle gå i spissen for å knuse Syria, og til gjengjeld få adgang til EU. For sent innså europeiske ledere, hvis de nå har forstått det, at Tyrkia ikke er noen enkel bonde på det geopolitiske sjakkbrettet. Tyrkia er en regional stormakt med sine egne stormaktsambisjoner. Erdogan spiller EU-toppene lettere enn de spiller ham.

Ikke før hadde NATO vedtatt sin mest krigerske politikk noensinne, før NATOs sørflanke var i totalt kaos. Akkurat hvem som sto bak kuppforsøket i juli skal jeg ikke ha sagt noe om, men at det hadde sympati i vestlige hovedsteder kan det ikke være tvil om. Og plutselig slår Erdogan kontra. USAs base i Incirlik med sine 50 til 90 taktiske atombomber blir omringet og uten strøm. Og Ankara gjenopptar samtaler med Moskva. Brexit i juni og mislykket kupp i Tyrkia i juli – og med to slag var hele den strategiske situasjonen i Europa endret til det ugjenkjennelige.

Blinde for realitetene. Og mens europeiske ledere daglig demonstrerer sin udugelighet og manglende evne og vilje til å sikre sine innbyggere både sikkerhet og økonomisk utvikling, oppstår det en utviklingssone i øst som har en dynamikk som er helt ukjent i Europa. Kinas tilbud til Europa er investeringer, samhandel og utvikling av infrastruktur, et økonomisk belte fra Stillehavet til Atlanterhavet, uten krav om å oppgi nasjonal egenart eller selvstyre. USAs tilbud til Europa er mer krig, mindre demokrati og intet selvstyre, men tvert om korporasjonenes enevelde gjennom NATO på den ene siden og TTIP på den andre.

Europa kan få slutt på krigen i Syria hvis de vil. Det er bare å slutte å føre den, og samarbeide med Syrias lovlige regjering i å isolere og knekke jihadistene. Det vil redusere flyktningstrømmen drastisk og frata terroristene deres fruktbare rekrutteringsgrunnlag. Europa kan få til vekst i industri og sysselsetting – hvis viljen er til stede. Men det krever slutt i sanksjonene mot Russland og et ja til samarbeid med Kina. Dessverre ser det ut til at Europas ledere er, som Robert Musil ville ha sagt, «menn (og kvinner) uten egenskaper», folk som er så isolerte i sine overklassegettoer at de er uten anelse om hva som foregår rundt dem. De er marionetter for disse kriminelle korporasjonene som driver vår verden mot kanten av stupet. Og vi andre, velgere, ansatte, hva gjør vi? Til nå har vi latt dem holde på.

Suscripción NOK 195 trimestre