Memoria: SVEND WAM

Adios castillo de ensueño


Un oponente cultural está muerto.

Krutzkoff Jacobsen ha trabajado recientemente como consultor de cortometrajes en NFI.
CORREO ELECTRÓNICO: krutzkoff@hotmail.com
Publicado: 2017-05-18
El director Svend Wam ha hecho una nueva película "Conocidos desesperados".
Foto: Terje Bendiksby / NTB / Scanpix

Deberían ser los dos hacia el mundo. Los dos contra el infierno socialdemócrata de la igualdad. Los dos contra una burguesía robada y una generación sesenta que creían que estaban felices con nuevos uniformes. Los dos contra los MLA que miraban a la China roja en lugar de a la gris todos los días en Grorud. Decidieron que "náuseas y terribles".

En la década de 1970, Noruega se parecía a la Unión Soviética, a pesar de la inclusión de los hippies de pelo largo en los parques del castillo y las aldeas de pescadores. con Lasse y Geir (1976) llegó la primera muestra de lo que eventualmente aplastaría el gris del corazón del país: el punk. Que el punk se convertiría en chaquetas de colores pastel y una fiesta, nadie lo sabía aún.

Y ahora está muerto, uno de ellos. oponentes; El gentil anarquista.

El castillo de los sueños en Frogner. Lo conocí a mediados de la década de 1990, justo antes de que desapareciera en su exilio artístico en Son y España, respectivamente. Permaneció en su exilio autoimpuesto con la depresión y un diagnóstico de Parkinson que empeoraba cada vez más.

Era abierto, sensible, exigente. Y sobre todo, recuerdo esto: había heredado un viejo Mazda 323 después de mi padre; un auto oslo personas algo imprudentemente llamado "pakis-mazda". Una tarde, me reuní con el cineasta Frank Mosvold para recoger a Svend en la puerta de Gyldenløve en Frogner en Oslo.

Suscripción medio año NOK 450

Entonces los ojos brillaron; ¡Svend Wam se volvió joven otra vez! Por tal cosa, no había estado sentado desde que tenía veintitantos años. El tiempo que había decidido hacer la historia de noruega.

Frank Mosvold en este momento cortó la que sería la última película de Wam, Desesperado
creador conocida
(1998). El vestuario y el estudio de sonido estaban en el sótano de la gran villa a la que llegamos. Hieronymus Heyerdahl, el hombre detrás del Ayuntamiento de Oslo, en su época había sido construido para sí mismo.

Una noche me detuve en Svend, me dijo que el rey Haakon visitaba a Hieronymus dos veces al mes para jugar al bridge. Mucho y mucho sucedió aquí, en la puerta 41 de Gyldenløves, entre otras, la grabación de muchas escenas para las icónicas películas.

Første etasje i huset var for representasjon og filming. Wam og Vennerøds private gemakker lå i andre etasje, og her slapp aldri noen andre inn. Selv hadde jeg ikke visst at de i det hele tatt eksisterte dersom ikke Club 7s Asbjørn Olsen, som hadde vært med på flere opptaksrunder i huset, hadde fortalt meg det.

Olsen kunne fortelle at han en gang at han hadde sett Wenche Foss’ pupper i garderobene på loftet. Så hadde de to gått ned for å lage frokost sammen.

Interne bruduljer. Når jeg tenker etter, var det ingen virkelig saftige private skandaler rundt det skandaløse filmparet. En pen ung mann påstod en gang i avisen at han hadde blitt tilbudt en filmrolle i bytte mot sex, men noe sier meg at det ikke nødvendigvis ligger mye sannhet bak denne påstanden.

Wam og Vennerød utfordret alle.

Det var så mange pene gutter i filmene deres, og «Wam og Vennerød-gutten» er nettopp denne mørke, slanke og senete unge mannen med et dukkeaktig ansikt. Han er iskald, men han er sexy! Selve symbolet på dyret i oss; det vi tiltrekkes av, men som kun er estetikk hinsides all etikk.

Det kunne til tider bli noe internt bråk rundt opptakene, som gjerne hadde sin base i den høyborgerlige villaen. En historie som ble meg fortalt, handlet om noen nyinnkjøpte malerier som ble hengt opp i «dekken», som det kalles på filmspråk.

Den kvinnelige scenografen mente maleriene ikke hadde noe med scenen å gjøre – og at de kun var satt opp på veggen for at de så kunne bli en del av filmens produksjonsbudsjett. Underforstått at de egentlig var kjøpt inn privat. Da de to filmskaperne nektet å flytte på maleriene, og fortsatte å påstå at de var en del av scenen, trakk scenografen seg fra hele prosjektet.

Hvem som hadde etikken og estetikken på sin side, må fuglene vite. Og dem er det ennå mange av i den grønne ridealléen, som Gyldenløves gate egentlig er. Laget for at dronning Maud skulle kunne ri fra slottet til Frognerparken.

Huset var Wam og Vennerøds eget drømmeslott, noe som passet for to av filmens fyrster.

Da jeg ble kjent med Svend, bodde han der alene. Gjenklangen av de gamle filmopptakene lå fortsatt i de sparsomt innredede rommene. Dette var det egentlige «Filmens Hus». Her hvor 1970- og -80-tallets vergüenza ble laget. Forfatter og tidligere filmkonsulent Nikolaj Frobenius mener serien i sin estetikk og «rett opp i ansiktet»-dimensjon likner på de ikoniske filmene.

Wam og Vennerød var anarkister i hjertet, men det var ikke noe anarkistisk over livsførselen. De fulgte opptaksplanene og var kjent for å være forsiktige med pengene. Tidligere nevnte Frank Mosvold fortalte at det var en enkel jobb å klippe Desperate bekjentskaper.

Svend hadde kun tatt opp akkurat det han trengte, ulikt vår tids filmer hvor ethvert rom støvsuges filmatisk i alle mulige vinkler, slik at klipperen sitter igjen med et hav av opptak. Tusenlappene flagrer ikke lenger i filmporten når alt havner på en voluminøs harddisk. Som klipper var det i dette tilfellet bare å legge opptakene etter hverandre.

Frilynt kultur. Anarkister, ja! Kanskje etter hvert borgerlige, vil noen hevde. Wam og Vennerød – to mot verden! – utfordret alle. De var en del av den frilynte kulturbevegelsen i Norge som har sine røtter helt fra kong Sverres tid og som går via folk som Kristian Lofthus og Hans Nielsen Hauge. Wam og Vennerød var fritenkere – og de lagde filmer om det de mente.

De var politiske på «den riktige måten», som alle sanne kunstnere; de opponerte for sannheten. Sannheten om individets virkelighetsopplevelse. Om jegets humpete vei gjennom verden.

Den ikoniske Lasse y Geir, som på engelsk fikk den treffende tittelen Ellos y nosotros. Filmen er en historie om et opprør uten mål og mening; om ulmende krefter i unge menneskesinn.

Adjø solidaritet (1985) tar for seg de samme mennesketypene, men frarøvet ungdommens håp og idealer. De er blitt voksne, og sitter kun igjen med seg selv og sine småborgerlige nevroser. Med andre ord, der de fleste av oss ender i idealsamfunnet som ble middelklassefabrikk.

Impulsene kom fra Tyskland, fortalte Svend. Filmskapere på 70- og 80-tallet var delt i to leire: Enten hentet de sin inspirasjon fra Werner Herzog eller Rainer Werner Fassbinder.

Wam og Vennerød var selvfølgelig fassbindianere, noe som er systematisk gjenkjennbart.

Der hvor Herzog var iskald og observerende i filmer som Fitzcarraldo (1982), dro Fassbinder til med store pasjonerte følelser i Petra von Kants bitre tårer (1972) – uten å bry seg om at det var teatralsk. Her skulle det være operaestetikk for alle pengene – og uttrykk for en såkalt «homofil livsforståelse», som den pensjonerte filmkritikeren Per Haddal kalte det i NRK P2 den morgenen Wams dødsfall nylig var blitt kjent via NTB.

Hvem var Svend Wam? Både åpen og lukket, som de fleste som har fått til noe. Men ikke tidvis kald, som også gjerne er et kjennetegn ved suksess. Kanskje var det derfor han trakk seg tilbake fra rampelyset da hans tid var over og ironigenerasjonen begynte å komme på banen. Da ble det han mot verden.

Hva han har betydd? Det prøver jeg å innprente mine filmmanusstudenter ved Westerdals: Det å ha en dagsorden om bevisst å ville avbilde et samfunn, det er et vidunderlig utgangspunkt.

En la pelicula Drømmeslottet (1986) knuses de voksnes drøm, men i siste scene går ungdommene inn i et hus som ligger brakk. Idet de forsvinner inn døra, tennes lysene i vinduene til det flommer ut av huset som et gjenskinn av paradis.

Velkommen til drømmeslottet!


Estimado lector Ahora te quedan 1 artículos gratis este mes. Siéntase libre de dibujar uno Suscripción, o inicie sesión a continuación si tiene uno.



Deja un comentario

(Utilizamos Akismet para reducir el spam).